1
"Fotografiet er, og vil alltid være manipulerende... Fotografiets realisme og dets krav på å fortelle sannheten har alltid vært manipulasjon...Det finnes manipulasjon i det jeg fremstiller, og manipulasjon innenfor den fotografiske teknikken. Regler eller gyldige definisjoner må skisseres for dette." Dette er et sitat fra den tyske fotografen Thomas Ruff (f.1958). Han er en av mange fotokunstnere som har studert i Düsseldorf under Bernd (og Hilla) Becher, og som har gjort seg bemerket i moderne kunstfotografi. Bechers selv er ruvende skikkelser innenfor ny-topografien i Europa, og de fotograferer fremdeles.
Svarene, eller grensene som Ruff søker finnes imidlertid. De er allerede formulert på en svært presis måte.
I 1921-22 skrev Wittgenstein "Tractatus Logico Philosophicus", et lite (i volum) filosofisk verk på 20-30 sider. Det tok opprinnelig sikte på å bevise feilaktigheten ved Bertrand Russels’ "Russell’s Paradoks", som også er kjent som "Freges Problem"; et paradoks som oppsto da Frege forsøkte å løse problemet med å verifisere de matematiske grunnvollene på nytt. Dette ambisiøse, matematiske programmet ble startet av David Hilbert, som fikk med seg flere store matematikere, bl.a. sin bitre rival Frege, da han i august 1900 la frem 23 matematiske problemer som måtte besvares. Et av Freges store gjennombrudd var å skape selve definisjonen av hva et tall egentlig er. Denne definisjonen (og flere andre) ble publisert i 1902, og ble grundig lest av bl.a den engelske logikeren Bertrand Russell, som også var involvert i Hilberts prosjekt. Det kunne virke som om det var mulig å realisere Hilberts drøm om en matematikk fri for tvil, inkonsistenser og paradokser.
Russel hadde imidlertid en innvending som senere har blitt kjent som Russell’s Paradoks. jeg skal ikke gå i detalj, men det handler om klasser og mengder, og hvor vidt en klasse kan være medlem av seg selv.
Russel mener å finne en vei utenom dette problemet, og han publiserer det i en lærebok i matematikk i 1910. Denne boken ble pensum i høyere matematikk helt til 1931, selv om Wittgensten tidlig forklarte Russell at løsningen på Freges problem (Russels’ Paradoks) ikke tåler nærmere ettersyn. Noe Russell blir enig med Wittgenstein om, men ikke gjør noe med i mangel av et mer konkret bevis.
Wittgensten var imidlertid språkfilosof, ikke matematiker. Han påpekte mangelen på stabile elementer i språk og kommunikasjon, og forutså på denne måten at Hilberts drøm om en stabil matematikk før eller siden kom til å falle i grus (noe matematikeren Kurt Gödel sørget for i 1931, bare 25 år gammel.)
Wittgenstein og Russel var gode venner (elev og lærer), og det var Russel som sendte Wittgenstein til Lofoten i Norge for å skrive "Tractatus Logico Philosophicus". Han forsto at Wittgenstein var inne på noe, men tankene måtte skrives ned og systematiseres.
Ved siden av å indikere (logisk, ikke matematisk) at Russell’s paradoks ikke kunne omgås, oppnådde Wittgenstein å avskaffe eksistensialfilosofien. Arbeidet kan sammenlignes med Darwins hovedverk og Einsteins generelle og spesielle relativitetsteori. Det forandret måten vi ser verden på.
Fremfor alt beviser "Tractatus..." at språket er altfor upresist og mangelfullt til at vi kan bruke det i diskusjonene rundt "de store variablene." Vi kan ikke lenger ta eksistensialfilosofien på alvor. Og det er nettopp alvoret i, og konsekvensen av dette, som senere har bidratt til at "Tractatus..." regnes som et stort filosofisk verk. Wittgensteins’ paradoks er at egentlig kan ingenting uttrykkes presist gjennom språket. Men det som KAN uttrykkes er helt eksakt. (Under doktordisputasen betrygget Wittgenstein Russel med at han aldri kom til å forstå dette skillet. )
Det spesielle med "Tractatus..." er at verket kan appliseres på generell filosofi, skjønnlitteratur, faglitteratur, billedkunst og matematikk, så fremt man er klar over hvorfor det ble skrevet i utgangspunktet.
Grensene og reglene Ruff etterlyser finnes i "Tractatus...". Mer utfyllende, modifiserte og nyanserte regler kan hentes ut av Wittgensteins "Filosofiske Undersøkelser" fra 1953, utgitt posthumt.
Fra "Tractatus...":
Bildet er en kjensgjerning (...) sammenhengen mellom elementene i bildet kalles bildets struktur, muligheten av denne strukturen avbildningens form. Avbildningens form er muligheten for at ting forholder seg til hverandre slik som elementene i bildet gjør det. Det er slik bildet er knyttet til virkeligheten; det rekker helt ut til den. Det er lagt inntil virkeligheten som en målestav. Bare delestrekenes ytterpunkt berører det objektet som måles (...) Bildet fremstiller en mulig situasjon i det logiske rom. Bildet inneholder muligheten for den situasjonen som det fremstiller. Bildet stemmer eller stemmer ikke overens med virkeligheten. Det er riktig eller uriktig, sant eller usant. Bildet fremstiller det som det fremstiller, uavhengig av om det er sant eller usant, gjennom avbildningens form. Det som bildet fremstiller er dets (bildets) mening ... (overs. Terje Ødegaard)
Det Wittgenstein snakker om er ikke fotografier, men "indre bilder" vi lager for oss selv basert på kjennsgjerninger eller "situasjoner i det logiske rom." Å bytte disse imaginære bildene med fysiske fotografier er mulig på ett plan; hvordan bildet forholder seg til seg selv og til virkeligheten. Vi bør ikke, og kan ikke, blande kunst og filosofi, eller kunst og logikk. Det vi derimot kan snakke om er forholdet mellom det konkrete bildet, og det som avbildes.
Svaret til Ruff må være at premissene hans er feilaktige. Fotografiet har ingen mulighet til å gjøre krav på sannhet, dersom vi ikke står der bildet tas, med bildet i hånden, i eksponeringsøyeblikket (noe som foreløpig ikke er mulig.) At folk flest oppfatter fotografiet som et uttrykk for realiteter andre steder enn i bildet er et persepsjonsproblem. Slik sett står fotografi, maleri, film og litteratur likt, selv om bilder forekommer oss "nærmere virkeligheten" enn en beskrivelse i en bok. Her er det viktig å være klar over følgende: Grunnen til at bilder oppfattes som nærmere virkeligheten er fysiologisk (anatomisk) betinget. Det har absolutt ingenting med selve avbildningen eller den språklige formidlingen å gjøre. I praksis forholder alle forsøk på å gjenskape modeller (målestaver) av virkeligheten seg på nøyaktig lik avstand fra den, uavhengig av om fremstillingen er sann eller usann, uavhengig av om bildet/fremstillingen er imaginær eller konkret.
2
Så hva tar vi bilde av for å bevare integritet, for å være ærlige overfor oss selv og betrakterne? I vårt tilfelle; så lite som mulig, så udramatisk som mulig med et minimum av virkemidler. For å opprettholde ærlighet til fotografiet som kunstgenre bør motivet likevel være detaljert, være i fokus og ha tonalitet. Vi velger ikke motiv ut ifra om vi kan fremstille det så likt virkeligheten som mulig, men om motivet, previsualisert, kan nærme seg Wittgensteins grenser for gyldighet og samtidig utnytte fotografiets iboende fortrinn.
Thomas Ruff går også for nøytralitet, enkelhet og optimal fotografisk teknikk, i likhet med fotografer som August Sander, Walker Evans, Lee Friedlander og f.eks. Bernt og Hilla Becher. Sistnevnte anbefaler at man finner en motivkrets/tema, og fortsetter med dette livet ut. I så måte regnes Ruff som den mest trofaste og avvikende elev de noengang har hatt. Han fotograferer flere serier, foreløpig 14, samtidig.
Slik sett jobber han mer i tråd med Thomas Roma. Roma insisterer på å fotografere det som angår oss, det vi omgir oss med, det vi kjenner til. Det være seg familien, leiligheten, lokalmiljøet, feriestedet, osv. Ikke for at vi skal fange spektakulære øyeblikk, men for at vi skal lage ærlige fotografier med minimale forflyttninger, tro mot de fotografiske begrensningene. og med forsøksvise brudd ut av dem.
Dette kan sees på som en fallitterklæring vis a vis Wittgenstein. Det er det ikke. Vi må tross alt ta bilde av noe hvis vi skal fotografere. Det vi ikke skal gjøre, er å forsøke å styre betrakteren eller betrakterens persepsjon. Bildet må ikke late som om det kan fremstille virkelighet utover sin egen eksistens, late som om objektet som fremstilles har en funksjon utover at det kan avbildes. Fotografiet skal verken bevise eller overbevise. Det skal oppleves som en tangent til den virkeligheten betrakteren har med seg, sann eller usann.
Det absurde ved kunstestetikk, dramturgi og dramatiske virkemidler burde nå være åpenbart. Thomas Ruff bl.a. anklages ofte for å lage fotografier som ikke signaliserer at de er kunst. Sagt på en annen måte: Bildene innfrir ikke betrakterens forventninger til kunst eller eventuelle fordommer denne måtte ha med seg. Lee Friedlander begynte med dette allerede på 50-tallet. Det burde m.a.o. være unødvendig å poengtere det i 2003.
Vi er, som fotografer, på ett eller annet vis forpliktet til å orientere oss, kjenne historien, vite sånn omtrent hvilke nyvinninger som har funnet sted innenfor den fotografiske retningen vi har bestemt oss for å utforske. Selv om vi ønsker å stå så fritt som mulig som kunstfotografer, eller t.o.m. har ønske om å være upåvirket av historie og samtidige, så finnes det likevel begrensninger fordi oppdagelser tilhører en kollektiv virkelighet. Vi kan derfor ikke late som om Wittgenstein aldri skrev "Tractatus...", eller at Lee Friedlander aldri har vært i New Orleans og fotografert speilbildet sitt i et butikkvind.
GFSNT, Oslo, 02. februar 2003
Bibliografi